Alvorlig syk 2
· Forberede seg og få gjennomført selve inngrepet.
· Starte restitusjon og komme seg opp av sengen første dagen.
· Gå i kiosken selv i løpet av 2-3 dager.
· Ta min pålagte uker/måneder i Oslo med oppfølging på Rikshospitalet, men kutte dette ned til et minimum.
· Komme hjem på første permisjon til familien i løpet av første måned
· Følge alle legenes henvisninger og bli helt frisk så raskt som mulig, helst innen 3 måneder.
· Spille golf sammen med gode venner i løpet av 2 måneder
· Begynne i jobb i løpet av 4 måneder
· Dra utenlands på ferie med familien i løpet av de første 8 månedene.
I tillegg satte jeg ønskede delmål for min mor, som faktisk skulle gjennomgå et større inngrep enn hva jeg skulle gjennom. Mitt store ønske var at hun restituerte minst like fort som meg, da dette har vært en av tingene jeg har hatt litt problemer med underveis; at noen skal gjennomgå så mye smerte for min skyld. Forstår naturligvis de logiske perspektivene med ?Hva gjør man ikke for sine egne barn?, men likevel var dette noe jeg følte på.
8. juni kom, og vi satte oss på Helseexpressen fra Lillehammer og inn til Rikshospitalet i Oslo. Dagen gikk med til prøver, og onsdag 9. juni kjente vi at ting begynte å nærme seg. Samtidig hadde vi begge fått en ro over oss når vi kom inn til Rikshospitalet. Vi følte oss trygge, og godt ivaretatt. Vi fulgte alle de faste rutinene dagen før en stor operasjon og var skikkelig i fokus. Så kom den store nedturen på kvelden kl. 21.30; Det var på tur inn organer fra en død donor, og det betydde at vi ble utsatt. De har kun 24 timer på seg ved slike transplantasjoner. Skuffelsen der og da var enorm. Vi var så godt forberedt, så sterkt fokus på det som skulle skje, så dette opplevdes som helt fryktelig. Vi pakket sammen sakene våre å reiste hjem til Lillehammer.
Dagen etter dro jeg og min mor på golfbanen for å få utløp på reaksjonene fra dagen før. Golfen var helt elendig, men vi fikk pratet sammen og hadde godt utbytte av turen. Vi kunne starte omstillingen. Samme dag fikk vi beskjed om at nytt tidspunkt ble mandag 14. juni, med innreise søndag 13. Med andre ord ikke mange dagene med utsettelse.
Søndag ankom vi Rikshospitalet på ettermiddagen, og det første vi møtte var de menneskene som da faktisk hadde mottatt organer fra den døde donoren og transplantert torsdagen. Den ene pasienten hadde vært svært dårlig før transplantasjonen, og hadde gått syk i lang tid. Dette ga oss et litt annet perspektiv på vår skuffelse, og vi så hvor lykkelig denne pasienten var får å få et nytt liv gjennom et nytt organ. De dagene vi måtte vente spilte plutselig ikke noen rolle. Dette er også noe som er viktig å ta lærdom av; vi er ofte oss selv nærmest, men trenger av og til å løfte blikket, utvide horisonten og glede oss for og med andre.
Mandag 14. juni var det vår tur. Min mor ble hentet til operasjonsstuen klokken 08.00, og jeg stod på gangen og ønsket henne lykke til da hun ble trillet ut. Igjen opplevde vi begge en stor ro og fokus på det vi skulle igjennom. Grunnet stor pågang på operasjonsstuene, ble jeg nødt til å vente til de var ferdig med min mor, og til operasjonsstuen var rengjort. Lange timer å vente, men samtidig tid til ettertanke. Fordelen med dette, var at når jeg endelig ble trillet inn klokken 12.30, fikk jeg høre at inngrepet på min mor hadde gått meget bra, og at en fantastisk nyre lå og ventet på meg. Dette gav ytterligere trygghet og god følelse før jeg kjente søvnen tok overtak, og jeg overlatte alt i kirurgenes meget dyktige hender.
Ca klokken 17.00 ble jeg vekket av en sykepleier, og det til en positiv beskjed om alt var gått etter planen. Nyren hadde faktisk startet produksjonen av urin umiddelbart etter at den ble koblet til, og alle prøver så veldig lovende ut. En halvtime senere fikk familien komme inn på rommet på besøk. Det var et gripende øyeblikk, og selv om jeg fortsatt var nedsløvet, føltes dette veldig godt. Det gikk enda noen timer før jeg fikk treffe min mor igjen, men nøyaktig klokken 21.00 på kvelden ble hun trillet inn på observasjonsstuen hvor jeg lå. Dette øyeblikket vil jeg aldri glemme. Min mor beskrev det godt; ? Det føles neste som jeg har gitt deg liv på nytt?. Og dette er jo faktisk også helt riktig. Vi fikk ca 15 mektige minutter sammen, så ble hun trillet tilbake på rommet, men jeg ble liggende til observasjon natten over. I løpet av første døgnet produserte nyren 14 liter urin. 14 liter!!
Morningen etter var formen god. Sov ikke all verden denne natten, pga at de tok blodtrykket hver time gjennom hele natten. Likevel følte jeg meg overraskende bra. Spiste bra til frokost, var oppe fra sengen en liten tur, og ble så trillet inn på rommet. Her fikk jeg igjen møte mor og hele den øvrige familien. Det var også gledelig å høre at mor var i meget god form. Denne dagen skjedde ikke så mye. Var en liten tur til ute av sengen, men brukte mye tid på å slappe av. Første rapporten på kreatinin var likevel gledelig. Før inngreppet hadde de målt det til 680. Nå etter ett døgn hadde det gått ned til 430. Det er meget god reduksjon på så kort tid. Nyren hadde startet jobben med å rydde opp.





